En tillitserklæring

Nå er jeg endelig ferdig å sy på denne Bergensbunaden. Jeg skal ikke skryte på meg å ha sydd hele, for det har jeg ikke, men jeg har tilpasset den.

Til høsten skal lillesøsteren til Christian konfirmeres, og i den anledning fikk jeg spørsmålet om jeg kunne tilpasse bunaden som storesøsteren hadde, til minstemann.

Snakk om å ha tillit til meg, haha :-)

Heldigvis var det ikke så mye som skulle gjøres, men etter at jeg hadde sprettet opp sømmene i overdelen skjønte jeg at det var litt mer enn jeg hadde antatt. Nå har bunaden hengt på en byste i stuen vår i over en måned, og jeg har gruet meg litt til å sy den sammen igjen. Men det måtte jo gjøres, og i dag var dagen.

Det arbeidet jeg trodde ville ta en time tok nok litt mer enn det. Jeg og bunaden ble raskt uvenner, fordi det var et forferdelig tungt stoff å sy i. Hjelpe meg! For de som strikker kan det sammenliknes med å strikke et pledd, helt på slutten av pleddet. For dere andre: trolig som å gå en kilometer med sirup til knærne. Men etter noen stygge gloser, og knappenåler i fingrene, vant jeg over bunaden.

Jeg er sikker på at dette hadde vært lettere dersom jeg hadde en industrimaskin (sånn som vi hadde på skolen), men det gikk heldigvis med en vanlig husholdningsmaskin også. Men det var bare såvidt.

I kveld skal bunaden leveres tilbake til sin rette eier, og jeg håper for alt i verden at den passer henne. Krysser fingre og tær for det ;-)

Én kommentar

Victoria

27.06.2017 kl.18:45

Så spennende :)

Skriv en ny kommentar

hits